Burnoff!
Oscar Mathisen hadde vært på reisefot gjennom Europa i ukevis. Han hadde samla trofeer i alle slags edle metaller fra diverse hjørner av kontinentet og vært på rekordjakt i Davos igjen. Østerrikes, Sveriges og Finlands beste løpere hadde han møtt og slått, og ungarerne, sveitserne, bøhmerne og danskene var sjanseløse. Bysbarna hans hadde fulgt bragdene i avisspaltene der telegramma tikka inn med den ene prestasjonen mer sensasjonell enn den andre, men de fleste hadde ikke fått så mye som et glimt av han mellom alle disse ferdene, ikke siden tidlig i januar, iallfall. Og hungeren etter synet av denne fenomenale sambygdingen deres hadde vokst til uoverstigelige høyder.
Da lørdagen for verdensmesterskapet opprant i dag for hundre år sida, ga den løfter om en vakker vinterdag, og det blei fabla om rekordforhold på skøytebanen! Og den forventningsfulle stemningen som hadde hengt i lufta hele uka brøyt ut i en lavine av begeistring som trua med å snu opp ned på den lille byen oppunder polarisen. Alle ville og måtte se mesterskapet, og fra tidlig på morgenen var gatene fulle av folk på vei til Stadion. Trikkene gikk stuvende fulle opp og ned Kirkeveien og Bogstadveien. Alt ved 10-tida begynte søndre sving å fylles opp, og de billigste billettene var solgt ut klokka 12. En halvtime før start måtte alt salg innstilles, noe som aldri hadde skjedd ved noe norsk skøytestevne til da. Det var solgt over 20 tusen billetter, de nybygde tribunene knaka under tyngden, og haugene og trærne rundt banen var fylt med flere tusen til. «Norsk Idrætsblad» skriver at synet av trærne på Frognerjordet (den nåværende parken) kunne minne om tropenes apekolonier, med håpefulle ungdommer hengende og liggende utover hver mulige grein. Folk sto som sild i tønne på Kirkeveien og haugene, og skribenten kom i tanker om de store idrettsstevnene i utlandet, som de livlige fotballkampene i Crystal Palace og på Richmond Park, for eksempel...
Siden ingen av de utfordrerne som Oscar allerede hadde slått, Bohrer, Öholm eller Schrey, hadde brydd seg med å møte opp for å få en ny omgang juling (Öholm var opprinnelig påmeldt, men sendte telegrafisk avbud i siste liten, med sjuk far som unnskyldning), var den unge folkets favoritt en større favoritt enn noen gang før. Nesten like stor favoritt som Østlund på Frognerkilen i 1900, da han kom tilbake fra Davos med en serie verdensrekorder på nakken. Noen hadde begynt å skumle om at Oscar ville lide nøyaktig samme skjebne som trønderen nå igjen, akkurat som i Davos året før, at de hadde en slags tvillingskjebne, og at Oscar nå ville lide et liknende ydmykende nederlag og forsvinne fra skøytesporten for godt. Skumleriet blei med ett atskillig skumlere da stevneprogrammet kom ut og Oscar Mathisen hadde fått startnummer 13. I sannhet et dårlig tegn! Og under oppvarminga like før de skulle starte hadde han dessuten det ulidelige hell å brekke av en del av eggen på ei av rekordskøytene sine. Broren lånte han straks sine, og de passa fint, men det var jo ikke som å gå med sine egne skøyter, da. Denne episoden fikk skumlinga til å stige enda et hakk.
Oscar sjøl følte seg litt sliten etter all reisinga og de harde løpa han hadde gått, og kanskje han også tenkte på at han muligens hadde konsentrert seg for mye om å forbedre sprinten, at langdistansene hadde blitt skadelidende. Likevel følte han full tillit til kreftene og teknikken sin, og mente at de herværende utfordrerne nok skulle trenge en bra bunke tegn hvis de skulle hamle opp med han denne gangen.
Disse utfordrerne besto hovedsakelig av de to svenskene Andersson og Thourén, som Oscar lett hadde slått i Stockholm, unntatt på den siste distansen, men som så ut til å være i framgang – russeren Burnov, som skulle være sterk, men ikke den samme som hadde gått på 18.27,2 nylig – og trønderløperne Sæterhaug og Steen, førstnevnte ennå norgesmester, men Steen hadde vist seg sterkere denne sesongen. Han var tidligere spesialist på 5000 m, men nå var han like god på sprinten. Han hadde noe å bevise på vegne av klubben og byen sin, og mange hadde tru på han, ikke minst han sjøl. Skulle han fylle rollen til klubbkameraten Engelsaas 9 år før, som rekordmannens bane?
Som innledning til stevnet blei det gått en 1500 m for junior, som Henning Olsen vant på 2.32,6, ei tid som det skulle vise seg bare blei slått av 5 VM-deltakere. Og på andreplass fulgte Ejnar Sørensen, som satte ny dansk bestenotering på 2.33,2, slo Davos-tida si fra året før og ga en klar beskjed til arrangørene, som hadde satt han i juniorklassen, hrmmpf!
At han ikke fikk lov til å starte i mesterskapet skyldes kanskje at man var redd han skulle sinke stevnet. Men NI-skribenten berømmer han for stilen og evnene sine, og mener at hvis Sørensen tilbrakte en vinter til med trening her oppe, ville han forbedre baneteknikken så mye at han kunne bli en «fullt kapabel konkurrent».
Første par på 500 m var Burnov og Sæterhaug. Det viste seg å være lett match for trønderen, som noterte ei fin tid: 46,2. Som svensken Thourén forsto ikke russeren seg egentlig på denne distansen. Men sterkere ting kunne ventes på de lengre. Andre par var Magnus Johansen og Olaf Hansen, der Johansen vant lett. Så var det klart for tredje par.
Som skjebnen og/eller stevnearrangørene ville det, falt det seg slik at de to hovedkonkurrentene møttes i par på den første distansen. Startflagget gikk, og orkaner av bifall fulgte løperne rundt banen. Trønderen viste seg faktisk fullt på høyde med Oscar, som fikk en dårlig start og blei liggende etter inntil de gikk ut på oppløpssida side ved side. Men nå fikk Oscar et feilskjær og blei hengende etter igjen, inntil 20 meter før mål, der Steen snubla og nesten falt, slik at Oscar sikra seg parseieren i innspurten. Tida hans, 45,6, var ny norgesrekord og tangering av lavlandsrekorden fra Budapest. Steen fikk 46 blank til tross for uhellet. Bare Oscar hadde gått fortere på lavlandsbane før.
Ingen andre enn Sæterhaug klarte å nærme seg disse tidene, så det virka ikke som om noen av utlendingene hadde noen utfordringer å komme med her.
500 m 1.Oscar Mathisen 45,6 2.Oluf Steen 46,0 3.Martin Sæterhaug 46,2 4.Sigurd Mathisen 47,0 5.Väinö Wickström 47,8 6.Magnus Johansen 48,2 Trygve Lundgreen 48,2 8.Otto Andersson 49,0 9.Olaf Hansen 49,8 Konrad Andresen 49,8 11.Thorleif Torgersen 50,0 12.Jevgenij Burnov 50,8 13.Gotthard Thourén 53,2 Gustav Pedersen starta ikke
Etter resultata på 500 m skulle de to hovedkonkurrentene Oscar Mathisen og Oluf Steen møtes på 5000 m også. De trakk et tidlig par igjen, og det viste seg at løpet fort blei nokså taktisk (m.a.o. langsomt). Oscar huska godt de jamne oppgjøra de to hadde hatt i 1907, og frykta den sterke spurten til trønderen, så han nølte med å ta ledelsen. Og tydeligvis var også Steen, til tross for sine uuttrykte utsagn om det motsatte, full av respekt for motstanderen. At det gikk for sakte var det visst tilskuerne som først fikk ferten av, for det kom tilrop om at løperne måtte sette opp farta hvis de ikke skulle miste hele forspranget sitt. Omtrent halvveis gikk det opp for dem også, og de satte opp tempoet. Den som satte opp tempoet mest og best var Oscar, som gikk fra Steen og slo han med 5 sekunder. Men tida var 4 sekunder bak den nye banerekorden hans. Det var en dum feil å gjøre, og kanskje fatal. Nå kunne han bare stå og se på mens de andre angreip tida hans.
Men Oscar hadde avslutta godt, og det var ingen andre som kom under 9 minutter. Inntil den frykta russeren Burnov starta mot drammenseren Thorleif Torgersen (ikke mossingen Konrad Andresen som det står i Skøyteboka). Den lange, slanke russeren gikk ut i godt tempo, men publikum fant snart at han ikke var så fryktinngytende allikevel. Det var det at han gikk så – rart. Noen begynte å le av de merkelige krumspringa hans, og snart brølte hele tribuneseksjoner av latter. Hadde russerne sendt en klovn til å live opp forestillinga? På langsidene gikk han fram nærmest i byks, med skøytene løfta høyt opp bak seg for hvert skjær. Og i svingene la han over med noen slangeaktige bevegelser i motsetning til den norske stilen der det var om å gjøre å holde overkroppen i ro når man la over i svingene. Men etter noen runder begynte de tilskuerne som hadde med seg klokker å le litt mer dempa, fordi passeringstidene var farlig nær den berømte rekorden til Eden! Og de som ikke hadde klokker fikk snart latteren i vrangstrupen da den nye banerekorden på 8.45,0 blei annonsert.
Litt seinere møtte den den lange og tynne 18-årigen Otto Andersson Magnus Johansen og ga han en grundig leksjon i skøyteløping etter den svenske skole, innført av Grundén and Fjæstad, med lange, kraftige, seige skjær. Svensken fulgte Burnovs tider i starten, men tapte etter hvert terreing. Likevel henviste han Oscar til tredjeplass med ny svensk bestenotering på 8.53,4, bedre enn Oscars bestetid på samme alderstrinn. EM-titlene til Öholm var nok bare begynnelsen på en ny æra av suksess for svensk skøytesport. Tross alt hadde man jo ressursene, og når det dukka opp slike talenter...
5000 m 1.Burnov 8.45,0 2.Andersson 8.53,4 3.O Mathisen 8.53,8 4.Steen 8.58,8 5.Sæterhaug 9.07,0 6.Johansen 9.07,4 7.Thourén 9.09,8 8.Hansen 9.10,0 9.S Mathisen 9.10,4 10.Lundgreen 9.17,6 11.Wickström 9.18,8 12.Andresen 9.22,0 13.Torgersen 9.39,2 14.Pedersen 9.43,8 Sammenlagt: 1.O Mathisen 4 2.Steen 6 3.Sæterhaug 8 4.Andersson 10 5.Johansen 12,5 6.Burnov 13 S Mathisen 13 8.Wickström 16 9.Lundgreen 16,5 10.Hansen 17,5 11.Thourén 20 12.Andresen 21,5 13.Torgersen 24
Noen VM-deltakere, fra «Morgenbladet». Fra venstre: Otto Andersson, Ejnar Sørensen, Gotthard Thourén og Jevgenij Burnov. Merk antrekket til Sørensen. Undres om han faktisk gikk på skøyter i slike klær.