Tenner!
For hundre år sida i dag tok Oscar Mathisen og de to lagkameratene hans fri fra skøytene for å se seg litt om i byen. Klagenfort var en pen liten by med ca. 18000 innbyggere. Gammel var den også – nevnt i historiske kilder så tidlig som på 1100-tallet. Løperne så på Lindwurm-brønnen, Maria Theresia-statuen, den imponerende Rathaus-bygningen, Den gylne gåsas hus. Mange rare, interessante og vakre hus i den gamle delen av byen. (Akkurat som de fleste andre byer, vil jeg tippe.)
Om kvelden sjekka de tre nordmennene og noen andre løpere ut av hotellet for å spise i en restaurant i sentrum. Nå var det slik at Martin Sæterhaug var utstyrt med en tanngard som kunne få ei nilkrokodille eller en rovdinosaur grønn av misunnelse. Da han hadde destruert maten sin med disse instrumentene og satt og prata litt med lagkameratene sine etter måltidet, kom en av de utenlandske løperne med en bemerkning om størrelsen og kvaliteten på tennene hans. Trønderen ba om å få låne en kniv, og da han fikk kniven, ga han seg nonchalant til å bite og brekke stykke etter stykke ut av eggen.
Som rimelig kan være vakte denne demonstrasjonen en ikke liten oppmerksomhet blant dem som satt omkring. Og da han var ferdig og ga kniven tilbake til den glade og/eller forvirra eieren, kom hovmesteren borttil med en diger forskjærkniv og ba han om han kunne være så vennlig å gi samme behandling til den. Ja da, Martin Sæterhaug var ikke den som sa nei til en slik høflig anmodning.
Oscar sier i memoarene sine at han hadde hørt fra andre nordmenn som hadde gått i Klagenfurt på 30- og 40-tallet at kniven ennå var oppbevart i restauranten som et minne om den norske skøyteløperens makeløse tannmakt.
Av alle skøytehistorier jeg hørte i ungdommen var det ingen som imponerte meg mer enn denne (som den barnslige sjela jeg var), og jeg fantaserte om å reise til Klagenfurt sjøl en dag for å se om kniven hang der ennå. Dessverre har jeg hittil ikke hatt anledning til det.
Ellers er vel sikkert både kniven og restauranten for lengst borte nå.