På vei!
For hundre år sida i dag begynte det finske mesterskapet i Helsingfors med en 5000 m som Antti Wiklund vant på 9.26,8 foran Strömstén 9.31,4, Wathén 9.36,6 og Vanhala 9.38,6. Tidene blei oppgitt i femtedeler, så kanskje det er riktigere å skrive 9.264/5, 9.312/5, 9.363/5 og 9.383/5.
Natta hadde falt på, som den har så lett for å gjøre her i nord på denne tida av året, da toget starta fra Østbanestasjonen på den første etappen av den lange reisa som skulle bringe Oscar Mathisen og de to lagkameratene hans til Klagenfurt. De kjære vinkende hendene ble fort oppslukt i mørket da toget skrangla seg støyende av gårde, og reisefellene stengte vinduet mot røyken og satte seg ned på trebenkene. En sovekupé ville vært noe nå, men det var ikke til å tenke på med de økonomiske ressursene de hadde til rådighet.
Sigurd var den mest reisevante av de tre. Han hadde vært tre ganger i Finland, to i Sverige og en gang så langt som til Russland for å representere landet sitt som skøyteløper. Men til tross for at han var yngst, lå Oscar foran Martin, som aldri hadde gått på skøyter i utlandet før, han hadde jo vært i Helsingfors i fjor. Likevel betydde denne reisa noe eget for alle sammen. Tenk: Østerrike, Sveits, og det forjettede Davos! For hver sville de la bak seg kom de nærmere den europeiske sivilisasjonens hjerte.
Ved svenskegrensa stoppa toget og slapp på noen tollere, som spurte etter pass og rota i bagasjen. Så tøffa toget videre og de tre ungdommene satt og prata ei stund til den skjærende bakgrunnsmusikken fra stålhjul på jernskinner. Natta var mørk og måneløs. Bare kortvarig fikk de glimt av fjerne, spøkelsesaktige svenskelys som fort forsvant bakover i mørket.
Etter hvert blei de trøttere, og Sæterhaug strakk seg ut på benken sin. Sigurd gjorde tegn til at broren skulle legge seg på gulvet, og Oscar gjorde som han sa uten å klage. Tross alt var han jo yngstemann. Som hodepute brukte han spyttebakken, som heldigvis var tom. Stappa med et par aviser blei den ganske brukbar å ligge på. Umildt gyngende skramla toget videre i natta og de forhåpningsfulle løperne fikk seg litt søvn.